Jeg er ingen dreven mønsterstrikker, men tidlig i år bestemte jeg meg for at i år skulle jeg strikke mønsterstrikkede votter, så mange som mulig. Foreløpig er det ikke så mange, men man kan si at vanskelighetsgraden økte fra det første paret til det andre.
Kattevottene (eller revevotter som jeg omdøpte dem til, pga de røde ansiktene) som jeg strikket i januar i år er inspirert av et gammelt færøysk vottemønster, Kettunøsin (kattenesa). De har ikke tommelkile og er (i teorien) enkle å strikke. Men første gang med mønsterstrikkede votter er uansett en utfordring. Bl a å få alle øynene til å vises ... Noen modifikasjoner gjorde jeg også i tuppen, og da ble det litt ekstra plunder. Men jeg liker resultatet. Mønsteret tiltrakk meg nok nettopp fordi det minnet meg om rever, et dyr som har fulgt meg gjennom livet på symbolsk vis.
Fargevalget her kom ganske enkelt av at jeg hadde kjøpt noen nøster Sandnes Tove i forskjellige farger på tilbud tidligere. Siden jeg skulle strikke av garnlageret og ikke kjøpe nytt ble det rødt og blått, som jeg synes ga en litt tegneserieaktig følelse som passet til mønsteret. Og fargene minner om barndommens hjemmesydde anorakker og boksen med Nivea Ultra som alltid var med på kalde vinterdager i fjellet (dvs. ble smurt grundig inn i noe motvillige barnekinn før vi gikk ut).
Da jeg meldte meg på Torirots vottemysterium valgte jeg også å strikke fra det lille ren ull-lageret mitt, og da ble det lilla Tove og en rest svart PT2 fra Great Weekend Mitts. Tove er et garn av norsk ull som minner om Finull, og er et perfekt garn til votter, som blir myke, lette og mye jevnere etter vask. Jeg likte veldig godt den grafiske effekten som fremkom med den svarte kontrastfargen mot den lilla bunnfargen.
Det var utrolig gøy å være med på mysteriesamstrikk. En bit av mønsteret ble avslørt hver 6. dag, og spenningen lå både i hvordan motivet ville bli til slutt, og i hvilket eventyr det kunne være ... Jeg leste eventyr, prøvde å tolke mønsteret, og kom til slutt frem til riktig svar ...
Disse var adskillig vanskeligere å strikke, med et nokså komplisert mønster og til dels lange trådsprang. Men det rare var at midt i vott nr 2 (vottene ble parallellstrikket), så var det ikke noe vanskelig lenger. Mønsterstrikken på disse i forhold til kattevottene er adskillig bedre, jeg snurret trådene på baksiden som en (strikke)gudinne, og jeg lærte meg å tenke svart der det skulle være hvitt i følge diagrammet (og lilla der det skulle være svart). Og telle tre svarte, fem lilla, to svarte, tre lilla, to svarte ... (eller noe deromkring). Et svært vakkert mønster som jeg fikk lyst til å strikke mange flere av - det var så mange flotte fargekombinasjoner å bli inspirert av blant alle som deltok i mysteriesamstrikken. For øvrig den første jeg har vært med på, og jeg gjør det gjerne igjen.
Å strikke er en stadig kilde til økt mestringsfølelse - det er noe av det som gjør det så gøy! Og jeg kjenner mer og mer at jeg er en del av en større sammenheng, et fellesskap med andre strikkere. Både gjennom samstrikk, blogger og nettsamfunn der erfaringer og inspirasjon deles. Kanskje det er noe av det som gjør at jeg liker votteboka så godt også - dette samarbeidet og delingen av kreativitet og erfaring på kryss og tvers av landet - og at som strikker føler jeg meg som en del av det. Jeg gleder meg til å strikke flere votter!
(Innlegget er utvidet og omarbeidet etter publisering etterhvert som jeg kom på ting jeg hadde glemt å ta med - det er visst stort sett sånn skriveprosessen min fungerer!)
